Det finnes flere ulike læringsmodeller. Jeg jobber nå som lærer ved en videregående skole i Rogaland. Nå studerer jeg PPU, og prøver å bli kjent med de ulike teoretikerne innen pedagogikkens verden. Jeg prøver å finne en teoretiker som passer til de tankene og ideene som jeg har gjort meg om pedagogikk hittil. Som lærer er det viktig ar man utvikler et pedagogisk grunnsyn som ligger til grunn for den undervisningen man har i klasserommet. Man må også være seg bevisst sitt menneskesyn, som igjen vil påvirke valg av pedagogisk grunnsyn. Jeg har valgt å skrive om Vygotskys sosiokulturelle teori. Jeg er opptatt av å se det hele mennesket, og mener dermed at det er viktig å se hvilke erfaringer og kunnskaper mine elever bringer med seg inn i læringssituasjonen. Jeg mener også at lærerens oppgave er å støtte elevene til å oppnå ny kunnskap, og at elevene i denne situasjonen skal være en aktiv part, og ikke kun bli matet med kunnskap fra læreren. Mye av det Vygotsky legger vekt på i sin teori bygger opp under mitt syn på hvordan en lærer skal tenke og legge opp undervisningen sin.
Den sosiokuturelle teorien legger fokuset på det sosiale fellesskapet som opphav til all læring (Imsen, 2005). Man vektlegger at vi er født inn i en sosial sammenheng, og utvikler oss i samspill med andre mennesker. En teoretiker som har hatt stor betydning for denne retningen, er Lev Vygotsky. Han var en russisk psykolog som levde fra 1896-1934 (Solerød, 2005).
I motsetning til Piaget som mener at barnet er en liten “forsker” som konstruerer kunnskap om verden hovedsakelig på egen hånd, mente Vygotsky at læring er avhengig av menneskene i elevens omgivelser. Det er i samhandling med andre at eleven utvikler sine kunnskaper, ideer, holdninger og verdier. Vygotsky mente at menneskene bruker verktøy (redskaper) i læringen. Det viktige redskapet i læring er språket. Ved hjelp av språket kan eleven uttrykke ideer og stille spørsmål, og gjennom språket skapes begreper og kategorier for tenkningen (Lyngsnes og Rismark, 2007). Vygotsky tar utgangspunkt i det eleven kan her og nå. Dette kaller Vygotsky for det aktuelle utviklingsnivået. Innenfor dette området kan eleven løse problemene helt på egenhånd. Derimot lærer heller ikke eleven noe nytt. I forlengelsen av denne sonen mener Vygotsky at eleven har et utviklingspotensial. Dette kaller han den nærmeste utviklingssonen eller den proksimale utviklingssonen (Imsen, 2005). Denne sonen er det det området mellom det eleven kan klare på egenhånd, og det eleven kan klare med hjelp av andre. I denne sonen kan ikke eleven klare å løse problemet på egenhånd, men han kan klare det med hjelp av andre med mer kompetanse enn eleven selv. Her trenger eleven hjelp til å holde motivasjon og arbeidsmoral oppe, samt at noen er behjelpelig med å peke på kritiske faktorer, lage strukturer og stille spørsmål som hjelper eleven videre i tenkningen (Lyngsnes og Rismark, 2007). Vygotsky signaliserer at alle har et potensial til å utvikle seg. Han låser seg ikke i forhold til evnebegrepet.
Vygotskys grunnleggende tanke var at læring skjer gjennom dialog og samhandling med noen som er mer kompetente enn den som skal lære. Ut fra denne tankegangen vil elevens læring bli lite effektiv hvis de ble overlatt til å lære på egenhånd. Det er heller ikke tanken at læreren skal mate elevene med kunnskap og opplysninger og fortelle elven hva han har gjort feil. Læreren skal ikke fortelle elevene nøyaktig hva han skal gjøre, men legge til rette for elevens egne læringsforsøk. Dette omtales som et støttende læringsstillas. Det går ut på at læreren skal bygge et stillas for eleven, et slags kognitivt reisverk som eleven kan vokse og utvikle seg i, men som gradvis fjernes når eleven er i stand til å greie seg selv.
Stillastenkningen kan også misforstås. Det vil da f.eks. være i situasjoner hvor lærerens støtte knyttes til en løsning som læreren har definert. Da kan støtten bli en skjult manipulasjon av eleven. Eleven får da ikke operere innenfor sin nærmeste utviklingssone, men blir ledet fram til en løsning som læreren mener er hensiktsmessig. Det er fem kjennetegn ved eller krav som stilles for at et stillas skal være støttende:
· Hjelpen støtter opp under målet til den som skal lære.
· Stillaset fungerer som et redskap for eleven.
· Stillaset utvider området for handlingene.
· Stillaset setter den som støttes i stand til å utføre oppgaver det ikke var mulig å mestre uten stillaset.
· Stillaset er tilgjengelig etter behov (Lyngsnes og Rismark, 2007).
Ut ifra Vygotskys fokus på at læring skjer i det sosiale menneskelige samspill, spesielt gjennom språklig aktivitet, er det naturlig å betrakte samspillet i undervisningen som det beste utgangspunkt for læring. Læreren kan bygge stillas for hver enkelt av elevene, eller han kan bygge stillaser for grupper av elever. Læreren kan også tilrettelegge for at elevene kan ha stillasfunksjoner for hverandre (Lyngsnes og Rismark, 2007). For at læreren skal kunne legge til rette for at elevene skal kunne ta i bruk sin nærmeste utviklingssone, er det er forutsetning at læreren kjenner elevens nivå. På den måten kan læreren hjelpe til med å velge ut og hjelpe til med å løse oppgaver som innholdsmessig peker framover. Hjelpen som gis må være tilgjengelig etter elevens behov, settes inn til riktig tid og i et omfang som er tilpasset eleven. Dette støtter opp under prinsippet om tilpasset opplæring (Imsen, 2005). Læringsstillaset må også kunne oppleves som trygt. I denne læringsteorien er det viktig at eleven deltar aktivt i sosiale læringssituasjoner.
Vygotsky vektlegger at vi utvikler oss i samspill med andre mennesker. Jeg mener at det er grunnleggende med et godt klassemiljø slik at elevene føler seg trygge på hverandre og er trygge på læreren. Det at elevene trives i miljøet vil legge til rette for at det kan foregå god læring. Jeg har derfor valgt å bruke tid i klasserommet på å oppnå et godt miljø.
Vygotsky tar også utgangspunkt i det aktuelle utviklingsnivå. Det er dermed også viktig at jeg som lærer bruker tid på den enkelte elev for å finne ut hvilket nivå eleven befinner seg på. Dette kan være vanskelig å gjennomføre optimalt i praksis, da det er vanskelig for læreren og til enhver tid ha oversikt over hvilket nivå eleven befinner seg på, og samtidig klare å bygge stillas for hver enkelt. Vygotsky sier at det ikke nødvendigvis skal være læreren som skal føre eleven videre, men at det må være en med mer kompetanse enn eleven selv. Utifra dette kan elevene lede hverandre videre til det neste nivået. Man kan løse dette ved å sette sammen ulike elever i grupper. De har ulik bakgrunn, og innehar ressurser på de ulike nivåene. Læreren må samtidig være oppmerksom på at det ikke alltid er de samme elevene som skal lede svakere elever, og dermed ikke får utviklet seg videre på det neste nivået.
Det at Vygotsky setter fokus på samspillet mellom mennesker synes jeg er en styrke med denne teorien. Vi lever i et samfunn hvor vi blir påvirket av miljøet rundt oss, og jeg syns at det ville blitt unaturlig å se bort ifra dette. Ved å bruke Vygotskys teori i klasserommet, vil lærerens oppgave være å tilrettelegge for at eleven skal utvikle seg videre. En stor del av jobben vil være å motivere. Det kan være svært vanskelig å motivere elever som ikke har noe ønske om i det hele tatt å utvikle seg ved å lære nye ting. For å kunne utvikle seg videre må det ligge et ønske om dette hos eleven, og læreren må ofte gå flere runder for å få eleven videre på dette. Men når eleven opplever at han faktisk lærer noe, og at han har kommet fram til et nytt nivå med støtte fra læreren, er det slike opplevelser som gjør det kjekt å være lærer. Vygotskys tanke om tilrettelagt undervisning har mye bra i seg, men kan i det daglige være vanskelig å gjennomføre optimalt, da ressursene i skolevesenet ikke alltid samsvarer med de kravene som stilles.
Kilder
Imsen, G. (2005). Elevens verden. Oslo: Universitetsforlaget.
Lyngsnes, K. & Rismark, M. (2007). Didaktisk arbeid. Oslo: Gyldendal.
Solerød, E. (2005). Pedagogiske grunnproblemer - i historisk lys. Oslo: Universitetsforlaget.
